Ja, ikke misforstå - det var ikke de derre kjendisene som går på ski altså. Nei da, dette er hunda mine det. Hunda som jeg går skitur med. De heter faktisk Bjørgen, Johaug og Hjelmeseth. Derfor må ikke denne blogg misforståes og tas som sannheter om skiløperne. De jeg skal fortelle om er hunda - altså. Forstått?
Jo da, Bjørgen er ei 9 år gammel Pointertispe. Egentlig litt for gammel, men faktisk i sin beste alder. Helt tullet på å komme seg ut i sporet, og da ho først er der, så er det ho som er sterkest, holder lengst, og vinneren for å si det slik. Inne er a rolig og kosete, men du verden da ho får på seg selen. Da er strikken strammere enn stram, og det spiller ingen rolle hvilken røy som befinner seg langs løypa -ho vet å skille oppgavene. Du kan ikke avle på Bjørgen, for hunden må være under 9 år for å få valpa registrert, men det vet ikke Bjørgen om, og derfor løper hu som om hu er ung, og ikke som NKK tilsier at hu er, nemlig for gammel.
Johauga er ungtispa, også hun er pointer. Hun er datter av Bjørgen, men er bygd helt annerledes. På Johauga er det stramme sener, korte bein, kort kropp, og hun er bygd for fart. Spensten er det heller ikke noe å si på - hun hopper godt og vel over metern fra stillestående.
I løypa er a helt vill, og løper og drar med en frekvens ut av en annen verden. Bena går som trommestikker, og farten holdes høy. Hu klarer å galoppere mens Bjørgen traver - men det går like fort med begge. Johauga lar seg litt lett vippe av pinnen, hvis det ligger ei rype i dokk, men det får en tillate, for hun drar med seg meg på en ypperlig måte. Det rare med Johauga er at hu bryr seg ikke om hanner selv under løpetid - og det er en frelse da vi er ute på ski.
Bakerst, med litt kortere line, kommer Hjelmeseth'n - det er en elghund - norsk grå som det så fint heter. Vel på den annen side nærmer jeg meg selv samme tittel -elgjeger, Norsk Grå. Men den tittelen er ikke så gjev. Hjelmeseth'n er slank og fin. Godlynt og blid, og ivrig etter å komme ut på skitur. Men da det blir litt større fart, da liker ikke Hjelmeseth'n seg noe særlig og han legger seg litt bak. I dag ble det så lang tur på vanskelig smøreforhold at han faktisk la seg bak hundeføreren også. Gikk ikke så fort med ham da gitt. Oppdaget jo snart at han var utsatt for litt ising i potene og det var vel helst derfor han ble litt bak.
For noen uker siden, da hadde tispene løpetid. Johauga brydde seg jo ikke om Hjelmeseth'n for det, men det skjønte ikke Hjelmeseth'n og han dro som den beste trekkhund. Kunne nok deltatt i Iditarod Trail Race da tror jeg. Hundefører var jo litt lur da, for han vet akkurat hvor ivrig Hjelmeseth'n er på tisper, og derfor fikk han kortere bånd (noe han har fortsatt), og måtte løpe med sin nese akkurat 40cm bak ei klar Johaug. Da ble det fart skal jeg si dere - bedre drivstoff har jeg aldri sett noen gang. En annen ting som overrasket var, at selv om Hjelmeseth'n har korte bein og lav fart, så klarte han å sprinte innpå Johauga, ta godt tak rundt bakhoftene hennes, og forsøke seg på noen obscøne bevegelser, før hundefører fikk holdt att Hjelmeseth'n og Bjørgen fikk dratt opp tempoet, slik t Johauga kom seg unna. Det var svært nære på at det skulle blitt noen pointerulldotter da gitt.
I dag ble det nærmere tre mil med Bjørgen, Johaug og Hjelmeseth. Vi så to elger, en orrhane og 4 turister på turen. Moro med hunder er det nå i hvert fall.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar