Å HENTE BARN I UTLANDET

Er ikke alltid lett når kjærligheten forsvinner og man attpåtil har felles barn. Ikke mindre blir problemene når foreldrene blir boende i hvert sitt land. Det er lett å forstå savnet hos begge parter. Det er ikke gitt at mor sørger mer enn far, eller motsatt.

I det siste leser man stadig avsløringer hvordan barn er blitt hentet ved et enkelt tilfelle i Marokko. Foreldrenes uenighet skal jeg ikke diskuterer, langt mindre ta parti for noen av dem.

Generelt kan man si: Barna må bo i et av landene - hos en av foreldrene. Fortrinnsvis hos den best egnede og i det land som tiltaler dem best. Barns beste må være det overliggende i avgjørelsen hvor de skal bo.

Her oppholder barna seg i en gitt tid i Marokko, ønsket eller uønsket, de er der.

Da har jeg forståelse for at mor kjemper for sin rett, og at Norge bistår diplomatisk for å nå et mål - som igjen - er barnas beste.

Men det blir litt flaut å være nordmann når slik bistand blir gitt av trente soldater som fører barna hjem som et militært oppdrag - ikke rart det oppfattes som et norsk oppdrag fra marokkanernes side? Til og med diplomatiet antas å være inne i bildet.

Det tar seg ikke ut - vi er ikke dommeroveralle-landet Norge - vi må også følge lover og regler.
Motanke ville da selvsagt være - ja men det vil ta for lang tid for barnas del!
Da må man ha forståelse for at det faktisk vokser opp barn i andre land som blir meget bra mennesker!

Jeg har ingen medynk for noen av foreldrene, og kanskje kan man si at det var best for barna også, men det er ikke slik en forventer av Norge. Hva hvis dette hadde skjedd motsatt veg?

Her må alle opplysninger frem på bordet. Ikke minst er det viktig å kunne legge til grunn at dette i så fall er en service som ytes alle norske statsborgere som savner sine barn eller kjære.