HVA SKAL TIL?

Sitter foran TV og følger med på 50km i OL, avbrudt av meldinger om jordskjelv og tsunami-katastrofer i vår verden. Meldingene gjør sterke inntrykk på meg, og jeg lurer på om jeg skal ignorere dem, og sette pris på at jeg bor i et trygt land, hvor jeg kan tilbringe søndagsformiddagen i nyoppkjørte dobbeltspor gjenom hvitkledd skogsterreng, for til slutt å ende opp i åpent fjellandskap hvor jeg kan se vidder i det fjerne, mens jeg tror jeg faktisk kan bli brun av sola som står litt høyere på himmelen enn i går, eller på den annen side, sette meg ned og bli oppgitt av at jeg kan yte så lite for å hjelpe de katastroferammede?

Ikke at jeg mener det å sende penger er den hjelp jeg kunne tenkt meg å yte i disse tankene - nei jeg lurer på hva jeg kunne gjort for at også disse menneskene kunne ha levd trygt og godt og opplevd en like fredfull og idyllisk formiddag som jeg selv.

Samtidig tar jeg meg selv i å bli irritert over at jeg ser bilder hvor mennesker stjeler som ravner i halve butikkruiner hvor andre står gråtende og ikke vet om deres nærmeste lever eller er døde. Disse oppfører seg som rotter på en avfallsplass og det liker jeg ikke.

Men så tenker jeg at kanskje er de ikke verre eller dårligere enn meg selv, men at det nettopp er katastrofen som får frem egenskaper du ikke visste du hadde i deg. Der kan man kanskje trekke parallellen til de som blir siktet for å ha drept sin elskede (eller eks) - disse menneskene er vel kanskje heller ikke bedre eller verre enn en selv, men en mekanisme i en utløser en uønsket og utenkelig gjerning som får en fatal følge.

Northug spurter mot mål og slår Aksel Teichmann. Sistnevnte er omtalt som den mest hederlige hedersmann blant alle idrettsutøvere. Han går aldri på skifløgene til noen, viker vei i en spurtduell, og på SVT1 fortalte de at han til og med hadde veket veg for en svensk konkurrent av den grunn at Peter Angerer hadde hindret vedkommende tidligere i løpet. Når svensken spurte hvorfor hadde Aksel svart: Angerer hindret deg, vi er på samme lag, og derfor fortjente du hjelpen! Utrolig men visstnok sant - derfor unnet jeg Aksel sølv, og kanskje ønsket jeg også at han hadde fått en fairplay-medalje som plaster på såret for to spurttap.

Dette er nok mer nedarvede egenskaper enn utløst av en mekanisme. Men fortsatt tenker jeg, hvordan skal jeg kunne forhindre at mennesker lider nød? Ved å selge bilen, kjøre mindre, fyre med atomkraft, etc (for å spare miljøet). Hva skal til?

Dagen ender med at jeg hører voksne mennesker, hvor halvparten er knyttet sammen av blod, bli uvenner på grunn av iditotisk diskusjon uten viktig aspekt. De som er knyttet sammen ved blod, har vært så nære i vennskap og som søsken at andre har vært misunnelige. Utløst av denne diskusjon, som dreide seg om hvor man kjøper varmepumpe, synes det nå som om de for alltid skal holde seg unna hverandre, og jeg undres - hva utløser denne unyttige konsekvens av noe som ikke var viktig i det hele tatt?

Og jeg sitter der og tenker - hva skal til for at slik ikke skal skje - for at slikt skal kunne forebygges? Og jeg blir oppgitt av at jeg ikke kan yte mitt, hjelpe i nøden og ikke minst forhindre at mine barn skal se naturkatastrofer hvor nyhetene melder om voksne mennesker som gråter etter å ha mistet slektninger, hus, og alt de eier!
Konklusjonen blir - hvordan kan søsken som lever bli uvenner av uvesentlige ting som innkjøp av varmepumpe, når man ser de som virkelig rammes, savne sine kjære som ligger under tonn av betong?

Jeg er så lei meg, på verdens vegne - søsken får ordne opp selv - men hva skal til? Fra min side og din?